Detaljer fra Molja en sommerkveld

Noe forandrer seg ikke! Fortsatt hekker måsene hvor de kommer til på sjøbodene.
Det er ikke mye plass de trenger. Sjarmerende! - på avstand.

Storhaugen

Høyeste punktet på Aspøya er Storhaugen. De fleste som bor i denne delen av Ålesund vet hvor den er, og bruker den som mål for små turer.
Som barn var jeg der flere ganger i uka.

Opp til Storhaugen kommer vi når vi går forbi baksiden av kirka, opp til Giskegata eller Markveien. Det går to veier opp til toppen, en fra hver side.

Storhaugen er som en liten park. Langs stiene i haugen finner vi et og annet blomsterbed, prydbusker og benker så man kan sitte å nyte utsikten, blomstene og barnelatteren fra leikeplassene nederst ved Storhaugen.
Furutrærne som står langs stiene er gamle og krokete, og har stått trofaste tross vær og vind.

På topp en finner vi "rundingen". Det er et lite platå omkranset av Ålesundsmur, med to inn/utganger. I midten står en steinsøyle med et kopperplate på toppen. Her kan du få svar på hva alle øyene utenfor byen, alle fjella innover fjorden og andre merkepunkt heter.

Bildet til venstre er tatt mot sør og viser kirka i forgrunnen og Storfjorden med fjella i bakgrunnen. Bildet i midten er tatt mot nord, og viser redningskøyta som har kurs sørover. Godøya i bakgrunnen. Bildet til høgre er tatt mot Skansekaia og Molja.

Brunholmgata 32.

I åra etter krigen var det smått med boliger for nyetablerte familier i Ålesund. Etter lange krigsår ble mange ekteskap som hadde "stått på vent" inngått. Og i nøden flyttet familiene sammen med foreldre og svigerforeldre. I lengden gikk ikke dette, og smått om senn begynte man å bygge blokker i Ålesund også. På Aspøya var det særlig ut mot Steinvågen, og så var det den ene i Brunholmgata. Det var 14 arbeidere og funksjonerer hos Oluf Holm AS som gikk sammen om et borettslag. I 1955 flyttet vi inn. Og den dag i dag bor min mor i samme blokka. Det gjør også flere av de andre som bodde der i starten. De er nesten som en stor familie.
De fjorten familiene hadde til sammen 36 barn i alle aldre. Og sammen med resten av ungene i øverste delen av Brunholmgata, hadde vi en fantastisk fin plass å vokse opp. Skolen to minutt unna, lekeplass med fotballbane rett utenfor døra, parken Storhaugen med barnehage og leikeområde ganske nær, ei utmark med all verdens ting å forske på.

Og så hadde vi Molja med moloen, Brosundet og Skateflukaia midt imot oss, der alle slags båter ferdes natt og dag. Alt fra små fiskebåter, til lasteskip, hurtigruta, snurpere, fabrikktrålere (etter hvert), sel- og hvalfangere, fergene til øyane utenfor Ålesund, og alt anna som ferdes på sjøen. Et eldorado var det.

Det er fortsatt mye liv på sjøen utenfor vinduene i blokka. Og utsikten fra stue- og kjøkkenvinduene gjør at det er vanskelig å flytte seg derifra når man først har tatt plass.

Rusletur på Aspøya III

Hellebakken er en lang bakke, men delt i tre. Den starter nede i Apotekergata og går til Markveien. Undervegs krysser den først Øvregata, så Giskegata, for så å ende i Markveien altså.
Og den er bratt. Det er sjelden drosjene bruker den oppover, for det er litt av et sjansespill om du skulle møte større biler på veg ned.
Bakken er i utgangspunktet bred nok til passering, men ettersom det står biler parkert på begge sider, hender det ofte at biler må stoppe midt i bakken for å rygge ned igjen.
Skulle du forresten slippe ryggingen, men bli stående midt i bakken, så hender det at man ikke kommer seg videre likevel. Bakken er for bratt. Vel, det er litt overdrevet, men sant er det at de fleste ikke kjører Hellebakken opp. Bare ned.

Som barn sprang vi disse bakkene mange ganger for dag, men som 60 åring merker jeg at de er dryge. Og jeg vil ikke bære mye på veg opp. Varm blir man også. Og det er derfor deilig når vi er kommet på toppen, passerer Markveien og kan gå en liten bakke ned til Brunholmgt. 32.

Bilda er tatt i Øvregata nedover mot Apotekergata. Bildet t.h. tatt oppover mot Giskegata.