Hun hadde invitert hele gjengen hjem til seg.
Det var spleiselag med pizza og noe attåt.
Kjente vi hverandre igjen?
Noen hadde vel forandret seg mer enn andre, men selv hadde jeg ikke problem med å kjenne dem igjen.
Og når vi kom igang med praten, så forsvann all tvil.
Latteren var den samme hos de fleste.
Ikke alle var til stede. Og vi savnet dem.
Godt var det at vi bestemte oss for å treffes litt oftere.
Randi fikk i oppdrag å kalle inn om to år.
Da får de som kan og har lyst treffes og fortsette mimrestunden.
Kvelden gikk altfor fort, og nå sitter jeg her i Hardanger og savner hver og en av dem.
Takk til dere som sto for denne kvelden, og en spesiell klem til Solveig Gerd som holdt hus til oss.
